Fra
Bibelsk-TroNr. 2
- 2012.Av Erik Høiby.Sangen om Lammet som gav sitt
dyrebare blod, er en kjær sang for enhver bekjennende kristen som i sitt hjerte
og liv er født på ny. Ja, vi merker oss at både i Det Gamle og Det Nye
Testamentet har ordene om offerlammet og sonofferet en særskilt sentral
klang.
Den røde tråd gjennom GT er denne: ”Hvor er Lammet?” Og svaret på
dette gammeltestamentlige hovedspørsmål ga Johannes døper da han stod fram ved
Jordans bredder og ropte:
”Se der Guds Lam, som bærer verdens synd!” (Joh
1,29)
Allerede Adam og Eva var opptatt av når Jesus skulle komme og
gjenopprette slektens dype fall. Da evangeliet om kvinnens ætt som skulle knuse
slangens hode ble forkynt for dem (3 Mos 3,15), begynte de å se fram til en
frelsens dag, men de visste ennå ikke når det skulle skje.
Men den
praksis som oppstod på Adams tid med å ofre lam, og som også var vanlig på
Abrahams tid, ble gjentatt og påbudt på Mose tid. Ved utgangen av Egypt skulle
Israelsfolket ta ut et lam for hver familie. Det måtte være et lam uten lyte, av
hankjønn, årsgammelt (2 Mos 12,5).
Når det var slaktet, skulle blodet fra
dette dyret strykes på dørkarmene ved inngangen til huset (2 Mos 12,1-12). Bare
de hjem som hadde dørkarmer strøket med blodet av det slaktede lammet, ble
berget. I den stund Israels barn strøk blodet av lammet på dørstolpene, var de
et fritt folk. Like etterpå ble de ført ut av trellekårene i Egypt.
Siden
feiret israelittene hvert år påske til minne om utgangen av Egypt. Hvert år ble
det ofret et lam. Påskelammet var et forbilde på det kommende forsoningsofferet,
sonofferet, Guds Lam, som ikke er noen annen enn Jesus Kristus selv.
Jesu
egentlige ærend på denne syndens jord var å ordne opp vår sak, vår synd, vår
trass, vår konflikt, vår gjenstridighet innfor Gud. Hvis vi mennesker i det hele
tatt skulle få tilgivelse for våre synder, få vår sak i orden med Gud og for
evig eie en framtid og et håp, var det nødvendig med et offer som kunne sone og
gjøre opp for menneskets konflikt med Gud. Derfor kom Jesus til jord som Guds
representant til deg og meg. Ja, Jesus skulle bli Guds eget offer, ikke
menneskers offer, men Guds offer, Guds Lam.
Om lag 800 år før Jesus ble
født, skrev profeten Jesaja denne profetien:
”Men Herren lot den skyld som lå
på oss alle, ramme ham. Han ble mishandlet og han ble plaget, men han opplot
ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som tier
når de klipper det. Han opplot ikke sin munn” (Jes 53,6b-7).
Over den
uskyldige, hellige Guds Sønn ble dødsdommen felt. Et feilfritt ”påskelam” ble
ofret. Jesus, verdens Frelser, led døden på korset en gang for alle. Nå behøves
ingen flere offer. Gud er forsonet. All syndeskyld er tatt bort. Guds eget
offerlam og soningsoffer har selv ordnet opp i menneskehetens største konflikt.
Det gjelder bare å se det Guds Lam som bærer all verdens synd, ja, å se ham som
seierherren på korset.
”Han utslettet skyldbrevet mot oss som var
skrevet med bud, det som gikk oss i mot. Det tok han bort da han naglet det til
korset. Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, da
han viste seg som seierherre på korset” (Kol 2,14-15).
Det kan neppe
tenkes et mer selvmotsigende uttrykk enn dette: ”Seierherren på korset”. Å dø på
et kors var på Jesu tid det mest fornedrende og grusomme en kunne bli utsatt
for. Korset stod for den forferdeligste lidelse og den dypeste krenkelse. Bare
de verste forbrytere kunne bli utsatt for noe slikt. Hva forstår vi av dette i
dag?
Korset sier noe vi må våge å høre, noe om oss selv. Uten omsvøp sier
det hva som er følgene av vår synd, hvor det bærer hen med alle våre brudd med
Guds gode vilje. Nå kan vi se noe av det uten å se på korset. Vi ser mennesker
som ødelegger for hverandre, krenker og sårer hverandre, plager og dreper
hverandre. Og likevel, dette klarer vi til en viss grad å pynte på og
ufarliggjøre. Men korset fjerner alle slike fluktmuligheter.
Det viser
oss i all sin gru hva som skjedde med ham som var villig til å ta på seg skylda
for vår synd. Han forteller gjennom sin lidelse og død vår historie, og samtidig
forteller han den for at den ikke skal bli vår.
Men da må vi også være
villige til å se og høre. Vi må lære å se klart hva synd fører til, så vi ikke
uskyldiggjør og skjønnmaler den. Vi må være villige til å høre når Jesus vil
fortelle oss sin lidelseshistorie i vårt sted, så vi forstår hva slags pris han
var villig til å betale for at vi skulle slippe følgene av våre synder. Er vi
villige til det, kan underet skje, det største av alle under. Da ser vi nemlig
det vakreste som noen kan få øye på: ”Den fullkomne kjærlighet.”
Det er
den kjærlighet som kommer utenfra inn i denne verden, den som er villig til å gi
alt for oss og som tåler alt for vår skyld. Vi får nemlig øye på ham som hang
der på korset, på en måte som forandrer alt. Det er bare en som er i stand til å
gjøre det som skjedde der, nemlig å forandre selve smertens og fornedrelsens
symbol til det vakreste noen kan få øye på.
Paulus ønsker å hjelpe
leserne sine til å se dette. I Kol 2,14-15 beskriver han det grusomme som
skjedde på korset på en underlig måte. Det som skjedde var at gjeldsbrevet som
gikk oss imot ble strøket ut ved at det ble naglet til korset. Det ble rett og
slett fjernet ved at han sonet straffen som vi skulle hatt. Men dermed tok han i
vårt sted oppgjøret med alle onde makter som ønsker å bruke vårt skyldbrev
overfor Gud imot oss. Han avvæpnet dem, og avslørte dem slik at de ikke lenger
har noe å fare med. Dermed ble han seierherren på korset.
Nettopp der
hvor mennesker opplevde det totale nederlag, gikk han inn og forandret alt. Der
hvor vi ville tape, der seiret han. Der vi ville miste alt, gir han oss det vi
trenger for tid og all evighet. Derfor fins det ikke noen kjærere plass på jord
enn ved Jesu kors. Derfor fins det ikke et sted der vi klarere ser hans makt og
herlighet. Der får vi det vi trenger, tilgivelse for alle våre synder og det
evige liv.
Det kan ikke tenkes noe vakrere enn et kors for den som har
fått øye på hva han gjorde for oss, han som hang der. Han gav oss seier der vi
hadde våre verste nederlag og frelste oss der vi ellers ville tapt alt. Derfor
kalles han ”Seierherren på korset”.
Men skal vi få del i hans seier, må
vi finne vår plass der ved korset, og ikke stole på noe annet til frelse enn det
han gjorde for oss.
