IS

Boko Haram slutter seg til IS
Den nigerianske terrororganisasjonen Boko Haram (Vesten er uren) har offisielt uttalt at de slutter seg til terrorgruppen Islamsk Stat (IS).

«Vi proklamerer herved at vi underkaster oss alle muslimers kalif. VI vil høre og lyde i vanskelige så vel som fremgangsrike tider, i harde så vel som letter dager og utholde diskriminering og ikke krangle med dem som sitter med makten, bortsett fra i tilfeller av utroskap – påvist av Allah» uttalte en talsmann fra Boko Haram, som kalte seg Abubakar Shekau på mikrobloggen Twitter. Dette blir bekreftet av Associated Press.

Boko Haram blir med dette den største av alle de frittstående terrorgruppene som har underkastet seg IS. Ifølge New York Times skal Boko Haram ha omkring 6000 terrorister i sine tropper og kontrollerer omkring 21000 kvadratkilometer nordøst i Nigeria.



Av Lars-Toralf Storstrand
08.03.2015 21:39

Netanyahu

Netanyahu: verdens fordømmelse er falsk

Av Willy Gjøsund, 28.10.2014

Franskmennene bygger i Paris, engelskmennene i London, israelerne i Jerusalem

Israels statsminister Benjamin Netanyahu imøtegår Israel-kritikerne mer enn vanlig.
Israels planer om å bygge i Øst-Jerusalem har den siste tiden høstet steil kritikk i verdenssamfunnet. Vi vet fra før at Israel får kritikk for sitt selvforsvar, de kritiseres når de vinner kriger araberne påfører dem, de kritiserer når araberne taper og Israel annekterer land eller på annen måte blir sittende med territorier.

Vi vet at det aldri har eksistert noe stat, land, etnisk gruppe eller administrativ enhet som het Palestina.  Palestina var, som Erik Selle, partileder for De kristne, sier i sin artikkel “Tostatsløsningen – en fredsillusjon“: Palestina har historisk aldri definert en etnisk folkegruppe. Det britiske Palestina-mandatet fra Folkeforbundet etter Første Verdenskrig var et mandat til å opprette et hjemland for jødene i deres gamle kjerneområder.

Like fullt har araberne i områdene Israel har beholdt av sikkerhetsmessige grunner (som er 100 % legalt i henhold til internasjonale lover og traktater Israel har underskrevet) fått verdens medhold i sine løgner om at det har vært slik. Å peke på historien hjelper ikke. “Dette var vårt land” er omkvedet. Var det? Så eiendomsskjøter og slike ting er ugyldig? Historien om okkupasjon og fordrivelse er påfunn?

Selvfølgelig er det ikke det. Men verden agerer som om det var det. Med alvorlig mine og verdens største patos slutter FNs generalsekretær seg til resten av politikere og meningsytrere som ikke liker at Israel bygger i sin egen hovedstad.

Netanyahu talte i havnen i Ashdod. Han sa rett ut at USA og palestinernes utblåsning rundt Israels planer om å forberede bygging av rundt 1000 boliger i øst-Jerusalem var “tatt ut av virkeligheten.”
Han sa videre at han rett og slett ikke aksepterer denne kritikken, samtidig som de samme tier fullstendig om palestinernes oppfordring til vold. “Vi har bygget i Jerusalem, vi bygger i Jerusalem, og vi kommer til å fortsette å bygge i Jerusalem,” sa han. Det er tydelig at det nå er slutt på å gi etter for presset. Man kunne si det var på tide. Verden har kommet med et utilbørlig press i årevis, et press som er tuftet på feil premisser. Den store tabben har antagelig vært å akseptere premissene for kritikken, nemlig at Israel bryter lovgivning.

“Jeg har hørt påstander om at byggingen vår i jødiske områder i Jerusalem gjør freden fjernere. Det er kritikken som gjør freden fjernere. Disse ordene er tatt ut av virkeligheten. De skaper falske premisser for palestinerne.”

Toget er gått for araberne når det gjelder Jerusalem. Tre store kriger startet de mot landet, og med store tap av egne liv forsvarte Israel sine innbyggere, og vant byen tilbake på jødiske hender. En fredsavtale vil ikke omfatte Jerusalem. Ingen kan angripe et land, tape og forlange noe som helst. Et barn forstår det. Derfor er det også nedfelt i Genèvekonvensjonene. Men verden overser glatt dette når det gjelder den jødiske stat.

“Franskmennene bygger i Paris, engelskmennene i London, israelerne i Jerusalem. Skulle vi si til jødene at de ikke må bo i Jerusalem fordi det blir bråk av det?” spurte han.
En talsperson for USAs utenriksdepartement sa mandag at Israels bygging på utsiden av den “grønne linjen” er “ikke forenlig med deres uttalte ønske om å leve i et fredelig samfunn”.

Jordan har også uttalt seg, og mener Israels trekk representerer “et stort slag i ansiktet på alt som gjøres for å starte forhandlingene mellom Israel og palestinerne igjen, som har som mål å etablere en tostatsløsning, basert på velkjente internasjonale referanser og det arabiske fredsinitiativet.” Jordanerne forlangte også at FNs sikkerhetsråd skulle samles for å ta opp saken.

Palestinernes president Mahmoud Abbas advarte om at byggingen kunne få palestinerne til å fortsette sitt kjør for å få seg en stat.

Netanyahu sier verdens fordømmelse representerer en “dobbel standard.”
“Når Abbas oppfordrer indirekte til mord på jøder, er det internasjonale samfunnet taust. Men når vi bygger i Jerusalem, hopper de opp,” sa han.
“Jeg tror vi alle bare må avvise dette. Det er ikke sant, det er ikke rett, og det går imot alle fredskonsepter.”

Antisemittismen som ikke slipper taket

Av Michal Rachel Suissa, 23.01.2015

I et oppslag i avisen Dagen under overskriften: ”Israel og okkupasjonen,” gir biskop Erling Pettersen en redegjørelse for det grunnlaget han mener å ha for å hevde at Israel lever i strid med folkeretten, og konkluderer med at: “Ut fra dette er de israelske bosetningene på Vestbredden klart i strid med internasjonal rett.  Dette er FN, Den Internasjonale domstolen i Haag, Røde kors og konvensjonens signaturpartnere enige om.”  Det anti-israelske engasjementet fra biskopens side skjer samtidig med at den urkristne befolkning i Israels nabolag er i ferd med å bli utryddet.

Når utgangspunktet er som galest er det kanskje ikke så rart at biskopen havner på villspor, for faktum er at ikke et eneste av de dokumenter, resolusjoner og vedtak biskopen viser til, indikerer at Israels handlinger på noe tidspunkt har vært i strid med internasjonal rett (folkeretten).
Som en slags ”helgardering” skriver biskopen at ”MKR er godt kjent med at det er ulike synspunkter på hvorvidt Israels okkupasjon er i strid med internasjonal rett.  Dette har blant annet sammenheng med i hvilken grad en anerkjenner FNs resolusjoner som et forpliktende uttrykk for verdenssamfunnets mening om saken.”

Nei, herr biskop, hvorvidt Israel lever i strid med internasjonal rett er slett ikke avhengig av hvilke ”ulike synspunkter” den ene eller annen har, og det er slett ikke avhengig av ”i hvilken grad man anerkjenner” FNs resolusjoner, og verdenssamfunnets mening om saken har rett og slett ingenting å si for hva som er gjeldende rett.

Når biskopen anklager Israel for å ha begått grove forbrytelser, er det ikke tilstrekkelig, slik han gjør, å hevde at det må være slik fordi noen har slike synspunkter og meninger.  Det eneste som er gjeldende rett i et slikt tilfelle er hva som faktisk er det, og det spørsmålet går ikke biskopen seriøst inn på.  Han velger å omgå spørsmålet og kommer derfor i skade for å villede dem han etter sitt embete er satt til å veilede.  Men folkerettens relevante bestemmelser er for lengst grundig utredet av fagfolk.  Vi anbefaler ham å studere arbeidene til eksempelvis Stephen M. Schwebel, Talia Einhorn og Alan Baker.  Disse inneholder dessuten tallrike henvisninger til øvrig faglitteratur.

Biskop Pettersens argumentasjon er en konstruksjon av misforståelser, unøyaktigheter og direkte usannheter som ikke kan ha oppstått ved et uhell.  Dersom dette er Statskirkens grunnlag for holdningen til Israel, forstår vi hvorfor den i så lang tid har opptrådt fiendtlig overfor den jødiske staten.  Vi finner det derfor nødvendig å ta for oss noen av biskopens påstander hver for seg.

Biskop Pettersen fremholder at ”Israelske myndigheter og mange av deres støttespillere, bestrider gyldigheten av enkelte FN-vedtak og godtar for eksempel ikke at Genèvekonvensjonen (som regulerer krigføring og okkupasjon) gjelder for okkupasjonen etter 1967. Dermed kan de så tvil om at Israel bryter internasjonal rett og hevde at okkupasjonen ikke er ulovlig.”  Her synes biskopen å påstå at et hvilket som helst vedtak i et FN-organ er gjeldende folkerett.  Dette er helt uriktig og villedende.  I folkeretten inngår først og fremst internasjonale avtaler (konvensjoner og traktater) samt etablert internasjonal sedvanerett og rettspraksis.  FNs Sikkerhetsråd kan fatte bindende vedtak dersom saken gjelder gjenopprettelse av internasjonal fred og sikkerhet (FN-paktens kapittel VII).

Medlemslandene er altså bare bundet av vedtak i Sikkerhetsrådet som fattes under FN-paktens kapittel VII.  Alle andre resolusjoner har karakter av politiske meningsytringer eller anbefalinger fra et tilfeldig flertall i forsamlingen og har ingen som helst rettslig bindende virkning.  Det er ingen som betviler gyldigheten av Den fjerde Genève-konvensjon.  Biskopens påstander gir ham ikke grunnlag for å hevde at ”Israel bryter internasjonal rett.”  At det i et demokrati finnes mer enn en mening om politiske spørsmål, gir ikke biskopen grunnlag for å be norske kristne om å ta parti, slik han gjør.  Det er ganske infamt av biskopen å hevde at staten Israel ikke respekterer spillereglene som gjelder i det internasjonale samfunn.  Det er biskop Pettersen og MKR som her bør oppdatere sine kunnskaper, og slutte med å belaste Israel med sin egen kunnskapsløshet.

Her er biskopens fire ”bevis” på israelske lovbrudd:

1. FNs sikkerhetsrådsresolusjon 242, som ble vedtatt rett etter 1967-krigen, ber Israel trekke sine militære styrker tilbake fra områdene som ble okkupert under krigen.  At Israel ikke tok dette til følge, er utgangspunktet for oppfatningen om at okkupasjonen er ulovlig.

Dette er en fullstendig misforstått og falsk fremstilling.  Resolusjon 242 er en ikke-bindende, rådgivende anbefaling til partene som forutsetter at de skal forhandle om en fredsløsning som innebærer “tilbaketrekning fra okkuperte områder, etablering av sikre og anerkjente grenser og en rettferdig løsning på flyktningespørsmålet.”  Det tilbød Israel uten andre vilkår allerede høsten 1967.

De arabiske partene avviste den gang kategorisk resolusjon 242 og Israels tilbud gjennom ”de tre nei” i Khartoum.  Besettelsen av de områdene som angrepene mot Israel startet fra, er etter folkeretten fullt lovlig helt til partene er blitt enige om en freds- og grenseavtale.  Det skjedde for Egypts vedkommende i 1979 og med Jordan i 1994.  Biskopens beskyldning mot Israel for ikke å ha etterkommet anbefalingene i resolusjon 242 er en blank løgn som han bør trekke tilbake.

2. Israels annektering av Øst-Jerusalem i 1980 og Golanhøydene i 1981 er ikke anerkjent av noe annet land enn Israel.  FNs sikkerhetsresolusjoner 478 og 497 ber Israel trekke seg ut av områdene. Israel har ikke respektert dette.

Israels annektering av områder som har vært utgangspunkt for angrepskrig mot landet, og dessuten ikke hadde uomstridt rettslig status i utgangspunktet, er en handling folkeretten anerkjenner, noe det finnes mange eksempler på etter Den annen verdenskrig.  Noen øvrig anerkjennelse trengs ikke.  De resolusjonene biskopen viser til er igjen politiske meningsytringer fra Sikkerhetsrådets flertall.  Gjennom hele den kalde krigen inspirerte Sovjetunionen og dens arabiske allierte til slike resolusjoner, men disse har ikke krav på ”respekt,” slik biskopen ønsker.

3. Ifølge 4. Genèvekonvensjon er det ikke tillatt å flytte egen befolkning til okkuperte områder.  Ut fra dette er de israelske bosetningene på Vestbredden klart i strid med internasjonal rett.  Dette er FN, Den Internasjonale domstolen i Haag, Røde kors og konvensjonens signaturpartnere enige om.
Den 4. Genève-konvensjon (artikkel 49) omhandler deportasjon og tvangsforflytning av befolkning, inn i eller ut av okkupert område.  Dette fremgår også med tydelighet av merknadene til artikkelens 6. ledd fra Den internasjonale Røde Kors-komité.  Bestemmelsen har ingen relevans for israelske bosettinger på Vestbredden.  Staten Israel har verken deportert eller forflyttet bosettere.  Derimot er israelske bosettere på Vestbredden folkerettslig beskyttet av så vel Folkeforbundets mandatvedtak, som ble bekreftet ved FN-paktens Artikkel 80 og stadig er gjeldende rett, som av de ennå ikke tilbakekalte Oslo-avtalene.  Det er desinformasjon å fortie dette, slik biskopen gjør.

4. Sikkerhetsmuren som delvis er bygd inne på okkupert land, er også i strid med internasjonal rett. Den Internasjonale domstolen i Haag kom i 2004 med en rådgivende uttalelse om at barrieren i disse områdene er i strid med folkeretten. FNs generalforsamling krevde samme år at Israel retter seg etter kjennelsen, men så langt har ikke Israel tatt hensyn til dette.

Sikkerhetsbarrieren er ikke påvist å være i strid med en eneste internasjonal avtale, og slett ikke i strid med internasjonal sedvane.  Slike murer og gjerder finnes i stort antall i omstridte områder, uten at Mellomkirkelig råd synes å reagere.  Et eksempel finner vi langs den tyrkisk-okkuperte del av Kypros hvor muren er satt opp og voktes av FN.  Det foreligger ingen dom fra Den Internasjonale domstolen i Haag om den israelske sikkerhetsbarrieren.  Den rådgivende uttalelsen har, i likhet med resolusjonene fra FNs Hovedforsamling, kun karakter av politisk meningsytring som verken Israel eller noen annen stat plikter å ta hensyn til.  Biskopen burde ikke ha fortiet de innsigelser som foreligger mot FN-resolusjonen fra kompetent folkerettslig ekspertise.

Vi går ut fra at biskop Pettersen og MKR er kjent med det formålet sikkerhetsbarrieren har, og i hvilken grad den har hindret terror og tap av menneskeliv.  Det er meget betenkelig at et av Statskirkens organer og en norsk embetsmann forlanger at det eneste trygge tilholdssted for jøder, Israel, på ny skal utsettes for dødbringende terror.  Den form for agitasjon biskopen her viser eksempel på, er nettopp blant de årsaker som gjør sikkerhetsbarrieren nødvendig.  Terror inspireres av politisk agitasjon, løgn og oppvigleri.

Vår erfaring med Mellomkirkelig råds kompetanse på dette området er dessverre ganske dårlig.  De redegjørelser som fra tid til annen kommer fra det hold om forhold som vedrører Israel, avslører at dette kirkelige organet har en særskilt fiendtlighet overfor den jødiske staten på sin dagsorden.  Dette bekreftes av innholdet i det såkalte ”styringsdokument for Midtøsten,” hvor det i instruksen fra MKR blant annet heter at man skal ”få tydelig fram Israels rett til å eksistere innenfor trygge grenser og tydelighet på at det er en ulovlig okkupasjon.” 

Der er ingen ulovlig okkupasjon.  Den uvennlige og nedlatende behandling MKR i sin virksomhet utsetter jødenes hjemland for, gjelder eksklusivt for Israel.  Ikke noe annet land enn det jødiske folks nasjonalstat utsettes for slik kriminaliserende og diskriminerende omtale.  Vår konklusjon er derfor entydig: Den omtalen av Israel som biskop Erling Pettersen og Mellomkirkelig råd gjentatte ganger har offentliggjort, er tydelig antisemittisk i det den inneholder usanne, nedsettende og urimelige anklager som utelukkende retter seg mot det jødiske folks hjemland, Israel.

MIFF

- Iran er i ferd med å bli en legitim atomstat

Israels statsminister Benjamin Netanyahu og USAs president Barack Obama under et tidligere møte i Det hvite hus. (Foto: GPO / Flickr.com)

Det vil være konsekvensene dersom nyhetsbyrået AP har rett i sin nyeste rapport fra atomforhandlingene, advarer avisredaktør David Horovitz.

Tor-Bjørn Nordgaard

25.02.2015 22:02

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

- Skal man tro på Obama eller Netanyahu,
 spurte Times of Israels grunnlegger og sjefredaktør David Horovitz i en lederartikkel publisert 9. februar. Der analyserte han hva som er mest sannsynlig – at den amerikanske presidenten har blitt ideologisk blindet, eller at den israelske statsministeren paranoid roper ”ulv, ulv”.

”Hvis betingelsene i atomavtalen med Iran kommer til å være noe i nærheten av det ”kilder i Jerusalem” har fortalt om de siste dagene, vil det være den verste ettergivenhetsavtalen som er inngått med en fremtidig folkemordaggressor siden 1938”, skrev Horovitz.

– Nå vet vi hvem vi skal tro på angående Iran, konkluderer han i en ny lederartikkel, publisert

mandag 23. februar.
Konklusjonen ble dratt etter at nyhetsbyrået AP mandag rapporterte at avtaleutkastet innebærer at Iran får beholde 6.500 sentrifuger for anrikning av uran, og at de internasjonale inspeksjonene bare skal avtales for de førstkommende 10 til 15 årene. Dette er akkurat det de anonyme israelske kildene tidligere sa, og som Netanyahu har hevdet.

- Kan ikke sikre at Vesten ikke blir lurt
Obama-administrasjonen har siden tilbakevist at det skal være snakk om en slik tidsbegrensning i de internasjonale inspektørenes adgang til anleggene, men samtidig har de også erkjent at de ikke lenger gir Israels myndigheter fullt innsyn i forhandlingene med Iran.

Ifølge AP er ideen å belønne Iran for god oppførsel ved gradvis å heve begrensningene i deres program for anrikning av uran, og langsomt heve de økonomiske sanksjonene mot landet.

Horovitz bemerker at AP-rapporten ikke indikerer at det skal være snakk om noen restriksjoner mot Irans program for utvikling av langdistansemissiler – som vil kunne levere eventuelle atombomber.

Han viser også til en reportasje på Channel 2, der det internasjonale atomenergibyrået ble sitert på at de ikke har kapasitet til å effektivt overvåke et slikt atomprogram som lekkasjene nå antyder at Iran kan få tillatelse til å ha. ”De er altså ikke i stand til å sikre at Iran ikke lurer Vesten, slik de har gjort i fortiden”, skriver Horovitz.

- Kan få skjebnesvangre konsekvenser
”P5+1 er i ferd med å legitimere Iran som atomstat. Derfra vil de bli i stand til å raskt kunne utvikle bomber, fullt klare over at det internasjonale samfunnet mangler viljen til å stanse dem”, forutsier han, og advarer: ”Obama-administrasjonen vil åpenbart helst tro at om 10 til 15 år vil ayatollaene være borte, Iran vil ha et annet lederskap, og trusselen

Netanyahu gjentatte ganger har omtalt som at ”det farligste regimet i verden anskaffer det farligste våpenet i verden”, vil være over. Men hvis avtalen som nå utarbeides blir inngått, vil sjansene minke betraktelig for at regimet enten går i oppløsning innenfra eller blir effektivt konfrontert utenfra.

Denne avtalen vil sementere ayatollaenes makt, med skjebnesvangre konsekvenser for Israel, de relativt moderate arabiske statene, og den frie verden.”

P5+1 er de fem faste medlemslandene i FNs sikkerhetsråd, samt Tyskland. De forhandler med Iran på vegne av verdenssamfunnet om en avtale som skal hindre Iran i å anskaffe atomvåpen. USA legger en stor innsats i å få i land en permanent avtale om dette, etter en rekke forhandlingsrunder som har endt med midlertidige avtaler.

Får ikke med seg Herzog til Washington
Netanyahu er naturlig nok ikke mindre innstilt på å gjennomføre den omdiskuterte planen om å tale til den amerikanske Kongressen 3. mars for å advare dem mot å gå inn for å støtte en farlig atomavtale med Iran senere i måneden, før forhandlingsfristen utløper 31. mars.

I den første av lederartiklene foreslo Horovitz at Netanyahu burde ta med seg opposisjonsleder Isaac Herzog for at de tverrpolitisk kunne formidle sine bekymringer på Israels vegne, og for å unngå kritikken om at det hele mest handler om valgflesk.

Siden sist har imidlertid Herzog avvist at han ville ha blitt med på noe sist.

Så det ser ut til at Netanyahu må dra uten ham. Hans koalisjonspartner Naftali Bennett fra Bayit Yehudi har imidlertid sagt at han vil reise til Washington sammen med statsministeren som støtte.

Les også: - Iran anriker uran i hemmelig anlegg

Folkeopprør blant kristne i Europa

Tid for å reise oss


 
- Det må komme et folkeopprør blant kristne i Europa, der vi blir villige til å lide for Kristi navns skyld, og reiser oss opp og står for det vi tror på, slik at vi ”går ut i all verden” og deltar på samfunnsarenaene, sier Hanne Nabintu Herland.

Torsdag 19. mars står religionshistoriker, forfatter og samfunnsdebattant Hanne Nabintu Herland på talerstolen i Oslo Kongressenter på Youngstorget, når kristenfolkets nasjonale verdimobilisering Oslo Symposium arrangeres for tredje gang.
 
- Jeg synes Oslo Symposium er et veldig positivt initiativ, der kristne tar steget ut av kirkelokalet og viser politisk og sosialt at de bryr seg om samfunnet der ute, sier hun.
 
- I dag preges norsk kristenhet i stor grad av innadvendthet. Man sitter inne i menighetslokalene, og mange har liten kontakt med samfunnet utenfor kirkedøren. Derfor er det veldig viktig med denne typen utadrettet engasjement som Oslo Symposium representerer.

- Gå ut i all verden!
- Det viktigste budet vi har fått som kristne er at vi skal gå ut i all verden. Jesus sa ikke: «Gå inn i kirken din og sitt der.» Vi lever i en tid med en betydelig avkristning av Europa. Og hvis kristne fortsetter å følge den vranglæren som handler om at man bare skal sitte i kirkelokalet og bare være sammen med sine kristne venner, vil vi ikke få snudd denne trenden. Da vil avkristningen foregå enda sterkere i årene fremover, advarer hun.
 
- Det har skjedd en prosess siden tidlig på 1900-tallet, som har ført til at kristne lukker seg inne i kirkelokalene og dyrker fellesskapet med seg selv og hverandre. Det begynte med at de antikristne tendensene i Europa ble sterkere og sterkere, og så har de kristne blitt presset inn i en situasjon der de huter seg inn i sine små lokaler og prøver å være så snille som mulig, så ikke man skal få kritikk fra den ekstremliberale samfunnstrenden utenfor kirkedøren, fortsetter Herland.

- Kristne er årsak til avkristning

- Fordi kristne ikke har vært villige til å lide for Kristi navns skyld, men heller har valgt komforten i egne lokaler, har kristne bidratt til avkristningen av Norge. Man har ikke vært der hvor mennesker er – på barer, fester, universiteter og i gatene. Man har ikke holdt symposier der man snakket til media og til samfunnet. Den kristne feigheten er derfor en av hovedårsakene til avkristningen av Norge, mener hun, og minner om de bibelske ordene om at de kristne skal være ”i verden, men ikke av verden”.
 
- Det har kommet inn læresetninger som har legitimert kristnes rett til ikke å gå ut i all verden, men heller dyrke sine egne små subkulturer mens samfunnet går av hengslene. Dette er veldig alvorlig, sier hun, og etterlyser et oppgjør med slik vranglære.
- Må begynne å frykte Gud

- Kristne mennesker i Norge må begynne å bli villige til å lide for Kristi navns skyld. Biskoper må lide for Kristi navns skyld. Vi må ta oppgjør med lengselen etter å bli likt av alle, og begynne å frykte Gud og stå for det han snakker om i Skriften – som rettesnor for et slikt hedonistisk og ekstremliberalt samfunn som vi ser i dag, utfordrer hun.
 
- Hele 76 prosent av menneskene i Europa kaller seg kristne og sier at de tror på Gud. Det betyr at det er en enorm masse som ikke er aktivert. Fordi vi har så sterke antikristne, religionshatende eliter som latterliggjør troende ved å si at de er gammeldagse, tåpelige og intolerante, så kues kristne i Europa til taushet. Det må komme et folkeopprør blant kristne i Europa, der vi blir villige til å lide for Kristi navns skyld, og reiser oss opp og står for det vi tror på, slik at vi «går ut i all verden» og deltar på samfunnsarenaene, sier Herland.
Egg og råtne tomater

- Vi må bli villige til å stå i gapestokken, til å bli kastet egg på og få råtne tomater i ansiktet, og til å stå opp for det som kristentroen står for i vår tid. Vi må huske at Gud skal holde dom over oss alle en dag, og hvis vi ikke bekjente oss til Hans navn her på jorden, skal Han ikke vedkjenne seg oss. Så dette er et veldig alvorlig budskap, sier hun.
 
- De som kaller seg kristne må begynne å elske sin neste igjen, og bry seg om det som skjer i Norge. Vi må fylles med godhet, omsorg, og med sorg i hjertet for den utviklingen vi ser – like til at vi lar oss drive av godhet i møte med andre mennesker, det være seg hedonister, tyver, homofile, falske kristne, og sladrende kristne damer, for vi er alle syndere og fortjener ikke Guds nåde.
 
- Jeg vil gratulere Oslo Symposium som et av de ytterst få initiativ fra lukkede kristne miljøer til å rekke en hånd ut mot samfunnet generelt, som et forsøk på å forklare og vise samfunnet hva kristne verdier og holdninger er.

- En stemme til konservative
Hun sier hun gleder seg til å komme til symposiet i mars. Under symposiet i 2013 skulle hun også ha deltatt, men måtte melde avbud på grunn av sykdom. Hun var med på det første symposiet, i 2011.
 
- Hvordan var det å delta den gangen?
- Jeg synes det var konstruktivt. Arrangementet ga en stemme til kristne konservative i Norge. I dag vet vi at konservatismen er under hardt press, fordi høyrepartiene i stor grad er kun liberale, og ikke i tilstrekkelig grad representerer konservatismen lenger. Konservatismens bidrag handler om grensesetting, at det er behov for kjøreregler i samfunnet slik at ikke noen overkjører andre. Individets frihet og respekten for forskjellighet ligger i konservatismen, og desentralisering av makt, respekt for tradisjonelle verdier og motvillighet mot unødige reformer.

Bøker og TV-serie på gang
Den velkjente røsten fra norsk samfunnsdebatt forteller at hun er midt oppe i flere spennende prosjekter for tiden. Hun varsler premiere på en ny tv-serie om Midtøsten denne våren.
 
- Den kommer til å eksplodere i Norge. Jeg har vært i Midtøsten og snakket med ledende forskere om situasjonen der. Det er en bred serie med spennende intervjuer, deriblant fra Israel. Jeg er sprekkeferdig av spenning over denne serien, sier hun, og vil foreløpig ikke røpe flere detaljer.
 
Hun erfarer at det er stor interesse også utenfor Norges grenser for hennes synspunkter, og viser for eksempel til at tv-kanalen Russia Today, som når mer enn 600 millioner mennesker, gjorde en halv times intervju med henne for kort tid siden. Den første boken hennes «Alarm» skal nå utgis i en internasjonal versjon på engelsk, beregnet for det europeiske publikummet.
 
- Jeg kommer snart ut med en internasjonal og høyst oppdatert versjon av Alarm, noe som har vært etterspurt lenge. Etter det skal jeg skrive ferdig en bok om Midtøsten, forteller Herland.


Av Tor-Bjørn Nordgaard
22.02.2015 12:45

Graver skjendet

400 jødiske graver skjendet i Frankrike
 
Henimot fire hundre gravsteiner er veltet og har blitt spraymalt med hakekors og nazigraffiti i Sarre-Union i Alsace. Den franske innenriksministeren fordømmer handlingene som et overgrep mot toleransen.

Det er avisen Mail Online som melder at hundrevis av graver har blitt skjendet i et «grovt antisemittisk» angrep i Frankrike. Innenriksminister Bernard Cazeneuve forteller at angrepet har funnet sted på hovedgravstedet for jødiske borgere i Sarre-Union, i Bas-Rhin-distriktet i Alsace, nær ved den tyske grensen.

Cazeneuve sier også at «alt kommer til å bli gjort for å finne identiteten på overgriperne, og bringe dem til rettferdighet».

Statsminister Manuel Valls støtter også opp om reaksjonene og lovet at forbryterne skal straffes.

Mange av jødene som er gravlagt i Sarre-Union hvor 76 000 franske jøder døde i konsentrasjonsleirene.

Svært mange av gravmonumentene var spraymalt med røde hakekors.



Av Lars-Toralf Storstrand
18.02.2015 08:35

Hezb’Allah-terrorister

Flere enn tusen Hezb’Allah-terrorister på Golan

 
Flere enn tusen Hezb’Allah-terrorister kjemper sammen med syriske og iranske styrker på den syriske delen av Golanhøydene, skriver nyhetssiden Arutz 7.

Ifølge en rekke forskjellige kilder som Arutz 7 har vært i kontakt med forteller at mer enn tusen Hezb’Allah-terrorister kjemper sammen med syriske og iranske styrker for å forsøke å vinne den syriske delen av Golanhøydene fra opprørere som står i strid med den syriske hæren. Terroristene blir sendt ut for å holde forsyningslinjene åpne for de syriske troppene og for å forsikre at opprørsstyrkene ikke avskjærer dem.

En betydelig del av Hezb’Allah-styrkene kom til i forrige uke, og vant noen kjappe seire, tok over en rekke landsbyer. Minst 25 terrorister ble imidlertid drept, i tillegg til 49 opprørere, hovedsakelig fra Al-Qaeda-tilknyttede Jabat al-Nusrah (Al-Nusrah-fronten).

Den syriske menneskerettighetsgruppen al-Merced opplyser at Assad hadde omkring 5000 soldater syd i landet, men at disse ble assistert av 1200 Hezb’Allah-terrorister og et ukjent antall iranske soldater. I tillegg ble de støttet av en rekke shi’ite-grupper fra Afghanistan og Irak.

Ifølge informasjonen etablerer Hezb’Allah-terroristene celler i både Quneitra og Dara’a, som ligger nær grensen til Israel.



Av Lars-Toralf Storstrand
17.02.2015 14:44