– I Norge er det opplæringsplikt, men ikke skoleplikt. Derfor kan foreldrene fritt velge mellom offentlig skole, privat skole og hjemmeundervisning. Det sa forsker Svein Egil Vestre under den internasjonale hjemmeundervisningskonferansen i Oslo. Vestre er landets fremste fagperson på det juridiske rundt hjemmeundervisning.
Gang på gang har det vært diskusjon om vi har skoleplikt eller opplæringsplikt her i landet. Vestre slo fast at det ikke er skoleplikt, men opplæringsplikt.
Opplæringsplikt
Han viste til Stortingets behandling av forslag til Opplæringslov i 1998, hvor en samlet Utdanningskomite uttalte følgende:
«Komiteen vil peke på at foreldrene har hovedansvaret for sine egne barn, og at skolen skal hjelpe dem i arbeidet med oppdragelse og opplæring. Dette er den bærende idé i foreldreretten. Komiteen vil videre peke på at dette forplikter både foreldre og samfunn ved at foreldrene har et opplæringsansvar for sine barn og samfunnet har en forpliktelse til å gi tilbud om en tidsmessig og tilpasset opplæring».
– I det politiske miljø er det således bred enighet om foreldes ansvar for barnas opplæring. Men Komiteen ga ingen videre utdyping av foreldrerettens idé ut over det siterte ovenfor, sa Vestre.
Han viste til at foreldrenes retter er av to slag.
– For det første er det snakk om retter foreldrene har som foreldre. For eksempel valg av opplæring av barn under 15 år. For det andre retter på vegne av barn i egenskap av å være deres verge. Eksempler her er klager på karakterer eller skolemiljø, sa Vestre og fortsatte:
– Videre er også rettskildene av to slag. Det ene er menneskerettighetskonvensjoner. Det andre er nasjonal lovgivning. Vestre rettet søkelyset mot internasjonal rett – konvensjoner.
– Foreldrerettens prinsipp er formulert i FNs menneskerettighetserklæring av 1948. I artikkel 26 nr 3 står det at «Foreldre har fortrinnsrett til å bestemme hva slags skolegang deres barn skal få». Men dette er en erklæring som ikke har noen bindende virkning for statene. Det er de ratifiserte konvensjonene som har rettslig binding, sa Vestre.
Bindende bestemmelser
Han viser til følgende fire konvensjoner som er de mest sentrale og har status som overordnet norsk lovgivning gjennom Menneskerettsloven:
For det første Den europeiske menneskerettighetskonvensjon med protokoller. Vestre siterte fra artikkel 2:
«Ingen skal bli nektet retten til utdanning. Funksjonen staten påtar seg i utdanning og undervisning, skal den utøve med respekt for foreldrenes rett til å sikre slik utdanning og undervisning i samsvar med deres egen religiøse og filosofiske overbevisning».
For det andre Den internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.
Vestre siterte fra artikkel 13, nr 3 og 4: «3. Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldres, og når det er aktuelt, vergers frihet til å velge andre skoler for sine barn enn dem som er opprettet av offentlige myndigheter, forutsatt at skolene oppfyller eventuelle minstekrav til undervisningen fastsatt eller godkjent av staten, og til å sikre sine barn en religiøs og moralsk undervisning i samsvar med deres egen overbevisning.
4. Intet i denne artikkel må tolkes som innskrenkninger i enkeltpersoners eller organisasjoners frihet til å opprette og drive undervisningsinstitusjoner, forutsatt at de prinsippene fastsatt i denne artikkels første paragraf alltid iakttas, og at den undervisning som gis i slike situasjoner, er i overensstemmelse med eventuelle statlige minstekrav».
For det tredje viste Vestre til Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter med protokoller. Her siterte Vestre fra artikkel 18, nr 4: «Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldres, og i tilfelle vergenes, frihet til å sørge for sine barns religiøse og moralske oppdragelse i samsvar med deres egen overbevisning».
Og til slutt, for det fjerde viste han til FNs konvensjon om barnets rettigheter med protokoller. Her siterte han fra artikkel 14:
«1. Partene skal respektere barnets rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet.
2. Partene skal respektere foreldrenes, eventuelt vergenes, rett og plikt til å veilede barnet om utøvelsen av hans eller hennes rettigheter på en måte som er i samsvar med barnets gradvise utvikling.
3. Frihet til å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning kan bare undergis de begrensninger som er fastsatt ved lov og som er nødvendig for å beskytte offentlig trygghet, orden, helse eller moral eller andres grunnleggende rettigheter og friheter.»
Vestre oppsummerte de fire punktene slik: – For det første har foreldrene ansvar for opplæring av egne barn. For det andre skal foreldrene ha frihet til å sørge for religiøs og moralsk oppdragelse i samsvar med egen overbevisning. For det tredje skal foreldre kunne velge andre opplæringsalternativ enn den offentlige skolen.
Mobbing i skolen
Vestre er den fremste eksperten her landet på dette feltet. Han kom inn på ulike problemstillinger. En av disse var nødverge eller nødrett. – Hjemmeundervisning begrunnes rettslig først og fremst i foreldreretten og menneskerettskonvensjoner, men kan også begrunnes i foreldres plikt til omsorg for sine barn.
– Vi vil da bruke de rettslige begrepene nødrett og nødverge. Eksemplene er foreldre som tar barnet ut av skolen fordi det vantrives eller lider for eksempel grunnet mobbing, skolefobi eller konflikt med klasselæreren. I en slik situasjon kan det være en berettiget forsvarshandling å holde eleven hjemme. Selv om det først etter noen tid etableres hjemmeundervisning under tilsyn, vil det i en situasjon være urimelig å anvende opplæringslovens straffebestemmelser mot foreldre som medvirker til fravær fra pliktig opplæring, jfr. Opplæringsloven (Opll) § 2- 1.
– Likeledes ville man ved denne type nødverge neppe kunne anvende bestemmelsene i Opll § 14 – 2 om at kommunen skal kreve at barnet skal gå på skolen dersom kravene til hjemmeopplæring ikke er oppfylt. Dersom skolen eller forhold knyttet til skolegangen er årsak til at barnet holdes hjemme, vil det være et overgrep å tvinge det tilbake gjennom straff av foreldrene, sa Svein Egil Vestre.
Bildetekst: – I det politiske miljø er det således bred enighet om foreldes ansvar for barnas opplæring. Men Komiteen ga ingen videre utdyping av foreldrerettens idé ut over det siterte ovenfor, sa Svein Egil Vestre.
Av Svein Villy Sandnes, tekst og foto
28.02.2014 18:48
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar