Flyttet til Israel i 2013

19.200 jøder flyttet til Israel i 2013
The Jerusalem Post 2013.12.31

Jewish Agencys formann, Natan Sharansky opplyste igår at 19.200 jøder fra hele verden har etablert seg i Israel i 2013. "At så mange jøder kommer til Israel er et konkret uttrykk for at Israel er et sentrum for jødisk liv," sa Sharansky


El Al har landet på David Ben Gurion Airport utenfor Tel Aviv med amerikanske jøder, som vil etablere seg i Israel

"Akkurat nå velger jøder rundt i verden å etabere seg i Israel, mer enn å komme hit for å redde sine liv. Derfor er det viktig at Jewish Agency fortsetter å styrke unge jøders identitet og utdype deres forbindelse til Israel," sa Natan Sharansky til de nyankomne jøder på Israels internasjonale flyplass igår.

De offisielle tallene fra Israels Absorbsjonsdepartenet forteller, at samlet innvandring i 2013 økte med vel 7 prosent fra 2012.

Den største gruppen på ialt 7.520 immigranter i 2013 har kommet fra tidligere Sovjetunionen, mens aliyaen fra USA falt med 11 prosent. Fra Frankrike var økningen derimot på hele 63 prosent, mens immigrasjonen fra de øvrige europeiske stater var 35 prosent.

Ifølge rabbi Yosef Pevzner, som er direktør for det hassidiske skolenettverket i Paris, er de som kommer til Israel fra Frankrike en "kjernegruppe" av de mest engasjerte religiøse samt sionistiske jøder, og som sådan har de den sterkeste jødiske identitet.

4.390 vesteuropeiske jøder kom til Israel i 2013 mot 3.258 i 2012. Aliya fra Latin-Amerika økte med 34 prosent i 2013.

Mizrahi

MED ISRAEL FOR FRED (MIFF) » diplomati og forhandlinger » Mizrahi mener Israel må ha egne soldater i Jordan-dalen

Avi Mizrahi. (Foto: Dovrot Mazi, Wikimedia Commons)

Mizrahi mener Israel må ha egne soldater i Jordan-dalen

- En utenlandsk militærstyrke vil ikke være i stand til å hindre utskyting av raketter eller infiltrering av terrorister. Derfor må Israel fortsatt ha kontroll over sikkerheten i Jordan-dalen, mener general Avi Mizrahi.

Av Geir Knutsen
Publisert: 23.12.2013, kl. 2:03 pm
Oppdatert: 23.12.2013 kl. 2:03 pm

print

Avi Mizrahi er general i Israels reservestyrker. Han ledet tidligere IDFs sentralkommando, som har ansvaret for den israelske kontrollen over Vestbredden. Søndag 22. desember sier Mizrahi til Times of Israel at israelske styrker i Jordan-dalen vil ha to hovedoppgaver – å forhindre trusselen om raketter skutt mot Israel fra Vestbredden, slik den har vært og er fra Gaza, og å forhindre smugling av eksplosiver, mennesker og utstyr over grensen fra Jordan.

Mizrahi avviser muligheten for at en annen utenlandsk militærstyrke kan gjøre denne jobben.
- Vi kan ikke stole på utenlandske styrker. Historien har vist at hver gang utplasseringen av utenlandske styrker har vært forsøkt i en eller annen form, har resultatet på bakken ikke vært slik vi ønsket. Vi kan kun stole på oss selv, sier han.

Den arabiske liga avviste lørdag 21. desember den amerikanske sikkerhetsplanen som USAs utenriksminister John Kerry oversendte israelske og palestinske myndigheter tidligere denne måneden. Den foreslåtte planen skal innebære aksept for en midlertidig israelsk militær tilstedeværelse i Jordan-dalen i en periode på flere år etter inngått avtale.

Ifølge meldingene skal ett av hovedpunktene i planen være at israelske og palestinske styrker i fellesskap skal bemanne en serie med grensepasseringer mellom Jordan og Vestbredden. Selve grensen skal være under israelsk kontroll, men med et lite og symbolsk palestinsk nærvær. I en eventuell fremtidig periode med stabilitet og gjensidig tillit, vil Israel kunne overføre mer ansvar til palestinske myndigheter.

Ifølge planen skal USA i tillegg ha tilbudt ekstra sikkerhet ved å overvåke grensen med droner og annen høyteknologi for å gi sanntids etterretningsinformasjon om mulige terrortrusler eller annen ulovlig grenseaktivitet. Det har kommet meldinger om at de palestinske myndighetene avviste planen tidligere denne måneden. Selv om PA senere har benektet dette, er det kjent at de bestemt motsetter seg enhver israelsk militær tilstedeværelse i Jordan-dalen eller noe sted i deres påtenkte stat.

ANTISEMITTISME

Norges problematiske grunnlov fra 1814
Dagen, leder v/Vebjørn Selbekk 2013.12.28

ANTISEMITTISME: Grunn­lo­vens pa­ra­graf to ble av­slut­tet med or­de­ne «Jøder ere frem­de­les ude­luk­ke­de fra Ad­gang til Riget».
Eids­volls­men­ne­ne ved­tok det vi må kunne kalle en stats­auto­ri­sert anti­se­mit­tis­me.


Protokoll på bordet: Grunnloven underskrevet i 1814

Om tre dager går vi inn i et år som vil være preget av 200-årsjubileet for Norges grunnlov. 17. mai 1814 undertegnet Eidsvollsmennene vår nasjons frihetsbrev. Det er en merkedag i vår historie. Vel verdt å feire.

Men midt i festivitasen er det et forhold vi ikke må glemme. Vår høyt prisede grunnlov har også en nattside. Det var nemlig ikke alle som var velkommen i det nye evangelisk-lutherske kongedømmet som ble etablert i Europas nordvestlige ytterkant.

Det er bare ett annet folkeslag enn det norske som er nevnt i den opprinnelige grunnloven fra 1814. Jødene. De var i følge grunnlovsfedrene en så fordervet rase at de helt måtte nektes adgang til riket. Som det eneste folket på jorden.

Det er både interessant og skremmende å studere den debatten som gikk for seg på Eidsvoll forut for vedtaket om å stenge jødene ute. Grunnlovens kommende paragraf to om landets religion ble debattert av Eidsvollsmennene den 16. april 1814. Og da kom spørsmålet om jødenes adgang til Norge på bordet.

Selv om de færreste av Eidsvollsmennene noensinne hadde møtt en jøde, var de fulle av fordommer mot den jødiske rase. Og de aksepterte glatt datidens herskende konspirasjonsteorier om jødene.

De anti-jødiske argumentene som ble fremført gikk langs tre hovedlinjer: Jødene jobber i det skjulte for sine egne interesser. Jødene er pengegriske og truer økonomien vår. Jødene er nedbrytende for samfunnet og en trussel mot kristendommen.

En av de som gikk aller lengst var Lauritz Weidemann. Han mente at det å slippe jødene inn i landet ville bety en fare for selveste rikets sikkerhet. Intet mindre.

Resultatet ble at Eidsvollsmennene vedtok det vi må kunne kalle en statsautorisert antisemittisme. Grunnlovens paragraf to ble avsluttet med ordene «Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget».

Jødeparagrafen ble hardt håndhevet. Selv jøder som ble reddet fra skipsforlis utenfor norskekysten ble anholdt av politiet og sendt rett ut av landet. Denne skampletten på grunnloven vår ble stående til frem til 1851.

Når vi omtaler 1814-grunnlovens problematiske sider, bør vi heller ikke glemme den uretten som ble begått mot annerledes troende innen den kristne religionen. Eidsvollsmennene la nemlig også restriksjoner på visse katolikkers adgang til Norge. «Jesuiter og Munke-Ordener maa ikke taales», het det i den opprinnelige lovteksten.Forbudet mot katolske munkeordener ble stående til 1897, jesuittforbudet helt til 1956.

Begge disse forbudene er vitnesbyrd om sterke antikatolske strømninger i det norske folkedypet. Jødeparagrafen står likevel i en særstilling som en rasemessig begrunnet utestenging av et helt folk.

Ved inngangen til grunnlovsjubileet kan det også være på sin plass å stoppe opp og tenke over hvor langt vi har kommet på dette området 200 år etter at Eidsvollsmennene institusjonaliserte sitt jødehat i lovs form. Det er nemlig ingen tvil om at vi fortsatt har store problemer med antisemittisme i Norge.

Holocaustsenterets drøyt et år gamle undersøkelse viser en skremmende likhet med holdninger som kom til uttrykk på Eidsvoll.
I rapporten deres ble det påvist at hver åttende nordmann (12,5 prosent) har utpregede fordommer mot jøder. I tillegg til dette hovedtallet viste undersøkelsen en overraskende stor oppslutning om ulike konspiratoriske forestillinger. For eksempel sa hver femte nordmann seg enige i påstanden «verdens jøder arbeider i det skjulte for å fremme jødiske interesser».

Men i dag er det vel ingen som går inn for å utestenge jødene slik Eidsvollsmennene gjorde i 1814? Eller er det det?
Stadig sterkere krefter i det norske samfunnet arbeider i hvert fall for å forby omskjæring av gutter, en helt grunnleggende del av jødisk identitet.

Et slikt forbud vil plasser Norge i en særstilling. Vi blir i så fall det eneste landet i verden der dette blir forbudt. Hvis det blir forbudt, så har norske jødiske ledere sagt at man da ikke har noe annet valg enn å forlate landet. Det vil i praksis representere en gjeninnføring av jødeparagrafen i det norske lovverket.

Slik sett er jødeparagrafen i grunnloven faktisk aktuell også i dag, 200 år etterpå.

Guds verk

Gleder seg over Guds verk

I julen kobler Steinar Harila av med familien, og feirer at Gud ble menneske. Han er inspirert over hva han har opplevd i sin tjeneste det siste året, både i Norge, Russland og Israel. – Julen er at «Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss», sier evangelist Steinar Harila.

– Herren er en handlende Gud, ikke en som bare passer i prekener. Det er dette arbeidet i Russland handler om. Evangeliet blir synlig gjennom praktiske gjerninger, sier evangelisten som står i spissen for stiftelsen Hjelp Til Russland og dens omfattende hjelpearbeid rettet mot barn, syke, eldre, rusmisbrukere, fattige familier og andre utsatte grupper i distriktene rundt byene Vyborg og St.Petersburg i Russland.

– Vi har ikke pengene når vi skriver kontrakter. Men når Gud vil noe, gjør Gud det Han vil når Han vil. Vi opplever at folk tar kontakt og spør om å få lov å gi. I går ringte en mann og ville gi 100.000 kroner, forteller han engasjert.
 
Går i hundre
Norge IDAG er på førjulsbesøk hos Steinar og Alfhild Harila i deres hjem på Søm i Kristiansand. Utenfor stuevinduet ruver vinterlig panoaramautsikt mot blå himmel, blå fjord og hvite grener like etter at det første snødekket har lagt seg. Inne i huset er julekrybba i israelsk oliventre på plass. Og kaffen står klar. Idet Steinar har tatt den første slurken av koppen, ringer telefonen. Han reiser seg og snakker på finsk, ettertenksomt og engasjert på en gang.

– Vår kurér i Finland har kommet tilbake etter å ha levert penger til prosjektene i Russland, og forteller om en vellykket tur, forklarer han etterpå. Som finnmarking med finske aner, får han ofte bruk for språkkunnskapene sine i grenselandskapet mot Karelen, der Finland møter Russland.

– Det går i hundre, smiler han.
Og det er nok ingen overdrivelse, for det er ingen liten bedrift han står i spissen for. Alt arbeidet med stiftelsen i Norge gjøres på dugnad, også ekteparet Harilas del. I Russland driver de eget sosialsenter i småbyen Sovetski, barnehjemmet Agape og en rekke prosjekter der de yter avgjørende bidrag til institusjoner, familier og enkeltmennesker.
– Nå har vi nettopp overtatt ansvaret for driften av et hjem for gatebarn i Vyborg, fordi de som sto ansvarlige for det ga opp å klare det lenger, forteller han.
 
Hjelpesendinger
– Akkurat nå har en fullastet kombibuss med hjelpesending kommet frem, som to av våre medarbeidere har fraktet. De holder på å lesse av bussen akkurat nå, og så skal de være der noen dager og snekre og jobbe, forteller Harila.

På dugnad sørger medarbeiderne for nødvendig vedlikehold og bidrag i pågående byggearbeid, i supplement til det russiske entreprenørfirmaet stiftelsen samarbeider med. Egentlig hadde han tenkt å være med selv, men han hadde lovet seg bort på så mange møter i Norge i adventstiden at det ikke gikk denne gangen. Både i desember og januar står det mange møter i Norge på programmet. Han frekventerer Russland flere ganger årlig. 24. november kom han hjem fra den siste hjelpesendingsturen, der han hadde med seg 45 personer, interesserte støttespillere som vil besøke prosjektene de er med på å støtte.
– Flere var med for første gang, og de var helt sjokkert over forholdene, sier Harila.

En slik tur varer i ti dager, og de reiser med to busser: En med folk og en kombibuss som er fullastet med klær, materialer og annen verdifull hjelp. Dette gjør de vanligvis to ganger i året. I tillegg har han i år arrangert ungdomstur til Russland, og han og andre fra styret eller andre frivillige medhjelpere reiser jevnlig bort til hjelpearbeidet. På gruppeturene holde de evangeliske møter på institusjoner og i kirker og andre offentlige forsamlingslokaler, og opplever at fattigdommen og behovene er overveldende, men at noe annet er like overveldende: Åpenheten for evangeliet.
 
I kø for å ta imot Jesus
– Den første kvelden møtte vi en stappfull kirke i Vyborg, og det var ikke sitteplasser til nordmennene. Neste dag var kirken igjen full, men av nye folk. Det er invalideforbundet som organiserer disse to møtene for sine medlemmer, og de registrerer alle som kommer slik at ingen får lov å komme to ganger. I begge møtene var det mange som sa at de ville bli frelst. 

Det er godt at Gud i himmelen holder styr på manntallet, sier Harila.
Slik fortsatte det også mange andre steder på turen, forteller han.
 
– Folk står i kø for å ta imot Jesus.
– På et av møtene fortalte en kvinne et vitnesbyrd som forteller noe om hva som skjer. Hun sa: «For tre år siden var mannen min med på et sånt møte som dette, og han hadde store alkoholproblemer. Det er historie i dag. Han har blitt en flott mann, og nå har vi et godt hjem.» Det er evangeliet. Menn som har vært stygge med ektefelle og barn, blir omsorgsfulle fedre når Jesus kommer inn.

Gruppene besøker institusjonene som stiftelsen driver eller støtter.
– Det er ufattelig å komme inn der og se barna fryde seg. Når man tenker på bakgrunnen de kommer fra, gjør det mye med oss. Mange av dem er ikke vant til å bo i hus, og så kommer de der og opplever at de har det nærmest som på hotell. Vi vet at når barna fryder seg, fryder vår Far i himmelen seg sammen med dem. Han er glad i barna. Det gir perspektiv og mening å få tjene i en slik sammenheng, sier han.
 
Barneby innvies
Et høydepunkt som venter det kommende året, er innvielsen av barnebyen Vårsol. Fire år etter at grunnsteinen ble lagt ned, skal den stå klar til å tas i bruk for fullt, som hjem for mer enn hundre barn, med tilhørende trefabrikk som skaper lokale arbeidsplasser, bedehus med åndelig og sosial aktivitet, tilbud om idrett og musikkskole for barna, og med voksne omsorgspersoner til å ta seg av dem. Nå er nesten alt ferdig, og mange av leilighetene er allerede bebodd. 12. juni kommer den offisielle innvielsen. Da vil prosjektet ha kostet 25 millioner kroner.

– Så langt har vi overført 13 millioner kroner til prosjektet, og vi har ingen gjeld, forteller Harila.

Han kan fortelle at byggeprosjekter i Russland krever sitt, men at de opplever bønnesvar som gjør det praktisk mulig å få til.

– For å kunne installere strøm med egen transformator, måtte vi skaffe 63 underskrifter med stempel, alle fra ulike kontorer. Normalt skulle det tatt to til tre ukers ventetid mellom hvert stempel, men det gikk på rekordtid, forteller han.

– Alt dette er Guds verk. Det er Ham vi må ære og takke. Om ikke det får være perspektivet, opplever jeg at det er problematisk å fortelle om dette. Vi må ikke ta glansen fra Jesus. Vi er bare tjenere, og det er stort, sier han.
 
Tilbake til røttene
Israel er også i Steinar Harilas hjerte. Stiftelsen støtter barnehjemmet Neve Mikael med 10.000 dollar hver måned, som finansierer et nybygg på 720 kvadratmeter som skal gi plass til flere omsorgstrengende. To ganger i året arrangerer han gruppetur til Israel, med bibeltimer og utflukter.

– Vi må tilbake til røttene, som er Guds Ord. I Israel søker vi etter røttene der Guds Ord har sitt historiske opphav, sier han.
Harilas nyttårsønske for Norge er nettopp at kristenheten i større grad søker Gud i Hans Ord.

– Alt Guds Ord er rent. Liberal teologi er død kristendom. Skal vi redde Norge må vi tilbake til Bibelen, og vi må øke dosene i forkynnelsen. Vi må få tak i Guds tanker inn i vår verden, og slippe Gud til i mye større grad, utfordrer han.
 
Alfhild
Alfhild kommer inn, og tar noe motvillig del i intervjuet. Hun liker best å samtale på tomannshånd med mennesker, og la Steinar stå i fokus i offentligheten. Men ifølge ham er det hun som holder orden på ham. En uvurderlig støtte. De har alltid utfylt hverandre slik.
– Vi må bidra med det vi kan alle sammen, hver på vår måte, tenker hun. – Vi lovet Gud sammen for mange år siden å overgi oss til tjeneste for Ham. 

Det var på indremisjonens sommerstevne i Kirkenes, var det i 1972? spør han, men sammen kommer de frem til at det må nok ha vært på 60-tallet. – Vi ble bedt om å synge mens folk søkte forbønn, og sang en innvielsessang som ble mer en bekjennelse fra oss enn en innbydelse til andre. Etterpå knelte vi ved alterringen og sa til Gud og hverandre at vi vil være Hans tjenere så lenge Han kan bruke oss, og sånn har det blitt. Det var et løfte vi ga Gud, og det kan vi ikke trekke oss fra. Og Gud har bekreftet arbeidet og tjenesten, og vist oss på den måten at Han vil ha det slik, sier Steinar.

Alfhild reiser alltid sammen med ham på gruppeturene til Russland, og gjerne i Norge når anledningen er der. Men i møtene setter hun seg gjerne noen stolrader bakenfor ham.
– Det kan nok virke rart for noen, men jeg er veldig opptatt av at han skal få ha fokuset på det han skal gjøre i møtet, og at han skal få være tilgjengelig for å bli innhentet i etterkant av dem som måtte ha behov. Jeg er med i bønn, sier hun.
 
Tradisjonell jul
Julen skal de tilbringe hjemme, sammen med deres yngste sønn og hans kone. De tre andre barna, og barnebarna, kommer på helgebesøk i førjulstiden.

– I julen er jeg hjemme og roer helt ned. Familien er mitt første ansvar, og jeg har et ansvar for å være både far, bestefar og svigerfar. Jeg er utrolig takknemlig for at barna støtter sånn opp om arbeidet vi driver, og håper at jeg kan være en støtte for dem også, sier Steinar.

Alfhild sørger for at pinnekjøttet står klart idet julen ringes inn. – Jeg er av den gammeldagse typen som liker å ta vare på tradisjoner. Det er viktig i dag, sier hun.
Steinar Harila går et nytt år i møte med friskt mot. Han går med pacemaker, og har hatt kreft, men legene finner ingen spor etter kreften. I høst ble han sendt til Feiring-klinikken hvor han gjennomgikk en ny hjerteoperasjon, som han får høre at har vært vellykket. Han har enda ikke behøvd å avlyse noen aktiviteter av helsemessige årsaker.

– Jeg er så takknemlig for legene. Jeg kan ikke delta i noen klagesang over helsevesenet, de har vært helt fantastiske, sier han.



Av Tor-Bjørn Nordgaard, tekst og foto
24.12.2013 12:27

Oljesamarbeid med Israel

Kristiansand innleder oljesamarbeid med Israel

Bystyret i Kristiansand vedtok i går å innlede samarbeid med den israelske byen Ashdod i forbindelse med utviklingen av olje- og gassindustrien i Israel. Vedtaket fra bystyret lyder: "Det innledes samarbeid med byen Ashdod i Israel med tanke på å posisjonere Kristiansands oljeserviceindustri og NODE for de store gassforekomstene mellom Israel og Kypros.
- Tett dialog med ambassaden
 
Vararordfører i Kristiansand, Jørgen Kristiansen (KrF) forteller at det er den israelske ambassaden i Norge som har forespurt byen om å opprette et slikt samarbeid. Ashdod er byen der gassledningene fra de israelske havområdene kommer i land.

- Vi har en tett dialog med ambassaden, og det er på oppfordring fra ambassaden at vi gjør dette. Det er ett år siden de tok kontakt med oss angående dette, så vi har vært litt trege på avtrekkeren, men nå har vi fattet vedtak om samarbeid, og jeg er veldig glad for at det har kommet så langt, sier Kristiansen til Norge IDAG.


Tor-Bjørn Nordgaard
19.12.2013 12:00

Julesang på TV

Julesang på TV om å brenne jøder
Rumensk statlig TV viste en høytidelig, tradisjonell sanggruppe, kledd opp til fest, og akkompagnert av ulike instrumenter som sang en «julesalme» med sterkt antisemittisk innhold.

Sangen inneholder teksten: «Dette er hva kiker er gode for - å lage kike-røyk gjennom skorsteinen på gata.»

Kike er en betegnelse som blir brukt på enkelte jødiske immigranter i noen europeiske land og tildels USA.
 
Hyllest til Holocaust
Den rumenske allmennkringkasteren har i ettertid distansert seg fra innholdet, som er en direkte hyllest til Holocaust...




Les hele saken i dagens utgave av Norge IDAGs dagsavis på nett.
http://idag.avisapp.no


Trine Overå Hansen, trine@idag.no
12.12.2013 21:04

Messiansk jente

Messiansk jente skaper bølger hos israelsk tollmyndigheter

• © ISRAEL TODAY
• Torsdag 7 November '13

Tollmyndigheter ved Israels grenseoverganger ser alle mulige forsøk og unnskyldninger fra passasjerer som prøver å snike seg unna å betale avgifter når de kommer hjem fra utlandet. Men denne uka ble de stående målløse da en ung kvinne spurte om hun kunne betale avgifter på en gjenstand hun tok over grensen forrige uke.

Ben Gurion airport i Tel-Aviv

Den unge kvinnen returnerte fra en tur i India og passerte Jordan-elvens grenseovergang uten å tollklarere en splitter ny Samsung smart-telefon hun kjøpte på turen. Men etter noen dager begynte hun å føle seg sorgtung at hun ikke betalte toll på telefonen. Derfor tok hun kontakt med myndighetene.

«Jeg kunne høre at tollbetjenten ble tatt på senga når jeg tok kontakt via telefon». Hun ble deretter satt over til overbetjent Yigal Malka som ble dypt rørt over den unge kvinnens anger over ikke å ha betalt avgift på telefonen. «Det er ekstremt sjelden hendelse at noen kommer tilbake og gjør opp skatt på denne måten» sier Malka, som bestemte seg for å ettergi gjelden til kvinnen, som var oppe i den nette sum av 500 Shekel (ca 1000 n.kr)

«Jeg har akkurat startet på universitetet og hver shekel betyr mye for meg, men jeg er en messiansk jøde og visste at det ikke er Guds vilje å unnlate å betale det jeg skylder, så jeg bestemte meg for å gjøre ting riktig».

Til hennes store overraskelse tok betjentene kontakt med avisa Yediot Aharonot. De ønsket at flere kunne få høre om at det finnes «gode sider hos det israelske folket». Den unge messianske kvinnen sa ja til å bli intervjuet av avisa og håpet det kunne bli ett vitnesbyrd om Gud og til ære for Ham. Hun la vekt på at hennes valg selvsagt hang sammen med hennes tro på Yeshua (Jesus).